Legg til favoritt

Hva kan vi lære av pandemien i arbeidet med beredskap og likeverdige tjenester?

Hvordan når vi ungdom med kort botid i Norge med viktig informasjon i en krise? Og hva bør helsepersonell, skolehelsetjeneste, lærere og andre tjenester være oppmerksomme på når alvorlige hendelser påvirker barn, unge og familier – både i Norge og i andre deler av verden?

Rapporten Ungdom med kort botid i Norge – Erfaringer fra den første Covid-19-nedstengningen gir kunnskap som fortsatt er aktuell i arbeidet med krise- og beredskap, krisekommunikasjon og likeverdige tjenester.

Selv om covid-19 ikke lenger er en aktuell krise, gir rapporten viktig innsikt i hvordan større samfunnskriser kan påvirke grupper med begrensede norskferdigheter, lite kjennskap til norske tjenester eller behov for tilpasset helseinformasjon.

Kriser stopper ikke ved landegrenser

Et sentralt funn i rapporten er betydningen av transnasjonale liv. Mange ungdommer med kort botid har familie, venner og tilhørighet i flere land. Under pandemien ble de derfor påvirket både av situasjonen i Norge og av bekymringer for familie og venner i utlandet.

Dette er viktig kunnskap for beredskapsarbeidet. Når kriser oppstår, kan barn og unge med kort botid være berørt av flere kriser samtidig- lokalt, nasjonalt og transnasjonalt. Det kan handle om kriser i Norge, men også om alvorlige hendelser i land der de har familie, venner eller annen tilhørighet. Slike bekymringer kan påvirke psykisk helse, konsentrasjon, læring, mestring og behovet for støtte.

Rapporten viser at beredskap også handler om å forstå hvordan kriser påvirker mennesker på tvers av landegrenser. For ungdom med kort botid kan en krise i Norge, eller en krise i et annet land de har tilknytning til, få betydning for hverdagen deres her. Det bør vi ta med oss inn i framtidig krise- og beredskapsarbeid

Amar Welde, spesialkonsulent i Helseetaten, Oslo kommune

Informasjon må være forståelig og tilpasset

Rapporten viser at informasjon i kriser må være forståelig, tilpasset og tilgjengelig. Mange av ungdommene fulgte med på informasjon fra både norske og utenlandske medier, og flere fikk også informasjon gjennom familie og venner.

Skolen var en viktig kilde til informasjon, men rapporten viser også at informasjon kan være vanskelig å forstå når språket er krevende, begrepene er nye og kunnskapen om det norske systemet er begrenset.

Dette peker på behovet for tydelig krisekommunikasjon, bruk av tilpasset språk, relevante kanaler og voksne som kan sjekke om informasjonen faktisk er forstått.

Psykisk helse og helsehjelp må inngå i beredskapen

Rapporten viser at psykisk helse, ensomhet og bekymringer må være en del av beredskapsarbeidet. Flere ungdommer var bekymret for egen helse, familieøkonomi og familiemedlemmer i utlandet.

Funnene peker også på betydningen av kontinuitet i tjenester som er særlig viktige for utsatte grupper. Enkelte elever i sårbare situasjoner hadde ikke kontakt med relevante helsetjenester under nedstengningen. Når skole, skolehelsetjeneste eller andre lavterskeltjenester får endrede oppgaver i en krise, kan det være behov for rutiner som fanger opp ungdom som ikke selv tar kontakt med hjelpeapparatet.

For ungdom med kort botid, som kan ha lite kjennskap til helsetjenestene, er det særlig viktig at tjenestene er synlige, tilgjengelige og samordnet.

Skolen som beskyttende arena

For mange ungdommer var skolen en viktig arena for informasjon, struktur, sosial kontakt og støtte fra trygge voksne. Rapporten viser at skolen kan ha en særlig viktig rolle i kriser for ungdom som er nye i Norge.

Samtidig kunne overgangen til hjemmeskole og digital undervisning forsterke eksisterende sårbarheter. Noen manglet gode rammer for hjemmeundervisning, som rolig arbeidsplass, stabilt internett eller voksne som kunne hjelpe med skolearbeid.

Relevant for beredskap nå og framover

Rapporten kan brukes som kunnskapsgrunnlag i arbeid med beredskap, risiko- og sårbarhetsanalyser og planlegging av tjenester for ungdom med kort botid og deres familier.

Kunnskapen fra rapporten er også relevant for flere deler av Helseetatens fagarbeid. Dette gjelder blant annet arbeid med migrasjonshelse, likeverdige tjenester, tilpasset helseinformasjon, psykososial kriseberedskap i et flerkulturelt perspektiv og traumeinformert praksis. Felles for dette arbeidet er behovet for å gjøre informasjon og tjenester forståelige, tilgjengelige og relevante for ulike målgrupper, også i kriser.

Rapporten viser hvorfor beredskap også må handle om språk, forståelig helseinformasjon, psykisk helse, transnasjonale liv, tillitsskapende kontakt og likeverdig tilgang til tjenester.

Rapporten er utarbeidet av Folkehelseinstituttet i samarbeid med Helseetaten i Oslo.

Flere aktueltsaker