Foto: Shutterstock

Ernæringsscreening – Identifisere risiko-pasienter

Ved bruk av enkle screeningsskjema kan du på en effektiv måte identifisere pasienter i ernæringsmessig risiko. Både NRS 2002, MUST, MNA og SGA er alle ansett som gode verktøy.

Forekomsten av underernæring hos pasienter i sykehus og sykehjem varierer mellom 10 % og 60 % avhengig av hvilke grupper som er undersøkt, hvilke metoder som er brukt og hvilke grenseverdier som er satt for å stille diagnosen.

Pasientgrupper som har særlig risiko for underernæring er eldre, demente, enslige, funksjonshemmede, psykiatriske langtidspasienter, rusmisbrukere og pasienter med kroniske lidelser som kreft, leddgikt, osteoporose, hjerte- og lungesykdom.

Underernæring

Underernæring defineres som en ernæringssituasjon der mangel på energi, protein og/eller andre næringsstoffer forårsaker en målbar ugunstig effekt på kroppssammensetning og – funksjon, samt klinisk resultat. Vektendring over tid, KMI, eller en kombinasjon av disse er de enkleste mål på endring i ernæringsstatus. Et ufrivillig vekttap over 10 % siste halvår er regnet som et alvorlig vekttap, da det gir økt risiko for sykdom og komplikasjoner.

En tidlig identifisering av pasienter i ernæringsmessig risiko gjør det mulig å iverksette tiltak før underernæring oppstår. Underernæring får ofte utvikle seg fordi problemet ikke blir identifisert. Bruk av enkle antropometriske mål som vekt og KMI alene, uten å vurdere vektutvikling og/eller matinntak, fanger imidlertid ikke opp alle som har nytte av behandling.

Verktøy

Det er utviklet en rekke verktøy for å identifisere pasienter i ernæringsmessig risiko. Basisen for bruk av mange verktøy er vekt, vektutvikling og høyde. Enkelte verktøy har i tillegg med matinntak og grad av sykdom (NRS 2002), og/eller matinntak og fysisk funksjon (SGA og MNA). Noen verktøy kartlegger kun matlyst og matvaner. Dersom høyde og vekt er kjent vil vurderingen kunne gjennomføres raskt.

Primærhelsetjenesten

Alle beboere i sykehjem/institusjon og personer innskrevet i hjemmesykepleien skal vurderes for ernæringsmessig risiko ved innleggelse/vedtak og deretter månedlig, eller etter et annet faglig begrunnet individuelt opplegg. For å vurdere ernæringsmessig risiko anbefales MNA og MUST. NRS 2002, SGA eller Ernæringsjournal kan anvendes som et alternativ. MNA anbefales brukt for eldre over 65 år.

Fastlegen skal vurdere hjemmeboende pasienter som tilhører en risikogruppe.

Spesialisthelsetjenesten

Alle pasienter skal vurderes for ernæringsmessig risiko ved innleggelse og deretter ukentlig, eller etter et annet faglig begrunnet individuelt opplegg.  NRS 2002 er anbefalt til bruk i sykehus fordi den kartlegger både ernæringsmessig risiko og grad av sykdomsmetabolisme. NRS 2002 har en primærvurdering som er rask og enkel å bruke, samt at den raskt skiller ut pasienter som trenger en videre utredning.

Ernæringsmessig risiko

En person er i ernæringsmessig risiko (tilsvarer uspesifisert underernæringskode ICD-10 E.46) hvis han/hun skårer følgende:

  • NRS 2002: Skår 3 eller mer
  • MUST: skår > 1
  • MNA: skår < 11
  • SGA: grad B
  • Ernæringsjournal (Helsedir): Kulepunkt 2

Underernæring kan deles inn i ulike alvorlighetsgrader. For mer informasjon om klassifisering av underernæring, se Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring.

Tiltak

Alle som møter helse- og omsorgstjenesten skal få vurdert ernæringsstatus som en nødvendig del av et klinisk undersøkelses- og behandlingstilbud. Vurdering av ernæringsmessig risiko er ikke alene tilstrekkelig for å forebygge og behandle underernæring.

Personer i risiko skal ha en ernæringsplan med dokumentasjon om ernæringsstatus, behov, matinntak og målrettede tiltak.

Nedlastinger

Her finner du lenker til de ulike skjemaene med tilhørende veileder:

Skjema: NRS 2002 Veileder: NRS 2002
Skjema: MNA Veileder: MNA
Skjema: MUST Veileder: MUST
Skjema: SGA (Kosthåndboken 264 + 265) Veileder: SGA
Skjema: Ernæringsjournal Veileder: Ernæringsjournal